Møt Artisten Spesial: Dimitris Mystakidis frå Hellas

 

Frå Thessaloniki til Førde:

- Heime er der musikken blir spelt høgt

Dimitris susar rundt på motorsykkel med gitaren i ein bag på ryggen. «Home is where music sounds loud», står det på t-skjorta hans. Han er stadig på veg heim. 

THESSALONIKI: Dimitris viser oss rundt i byen der han er fødd og framleis bur. I bakgrunnen ser du det kjende landemerket Det kvite tårnet. 

Han spinn av garde til universitetet for å undervise bachelor- og mastergradsstudentar. Han svingar innom stampuben for å varme seg på ein whisky. Han pendlar til flyplassen for å flakse mellom spelejobbar. 

PÅ STAMPUBEN: Både unge og gamle hevar glaset i ein taus skål til Dimitris, som skåler tilbake. "Alle" kjenner Dimitris. 

Telefonen gir lyd heile tida. Det er samtalar fylte av latter, SMS-ar som blir besvarte i lynfart og bildemeldingar frå borna. Eine sonen er trommeslagar og har tatovert ei lydbølge på armen. Pappa må sjølvsagt underrettast. 

- Du må ha mange vener, slår vi fast. 

- I grunn ikkje. Eg har mange bekjente, men få eg vil kalle vener. I forbifarten kan eg berre komme på tre stykke. 

 

Ein smeltedigel

Førdefestivalen har tatt turen til Thessaloniki, ein leiande hamneby i skipsfartsnasjonen Hellas. Den greske flåten er størst i verda målt i dødvekttonn, meir enn dobbelt så stor som den norske. Frå byens kjende landemerke - Det kvite tårnet - ser ein løftekranane beite som dinosaurar i horisonten. 

GATESCENE: Austen og Vesten smeltar saman i Thessaloniki.

Sjå for deg kartet. Thessaloniki, Istanbul og Izmir dannar eit geografisk triangel mellom aust og vest. Historisk var det her gresk, ottomansk, armensk og sefardisk kultur smelta saman i eit overflodshorn som blei spiren til rebetika-musikken. Seinare emigrerte fleire hundretusen grekarar til Amerika. Der fekk musikken endå eit fargestrok i møtet med afroamerikanske spelemenn, og ut frå dette samspelet kom den greske bluesen eller egeerbluesen. Meir om det seinare. 

Dimitris og «Skymitris»

- Eg er utanbys minst to-tre dagar kvar einaste veke, og det er ikkje så lett å pleie venskap, seier Dimitris oppriktig. 

Sambuaren Theopoula er det trygge ankeret, til liks med dei tre borna frå eit tidlegare ekteskap. Og så er det musikken sjølvsagt, skuggevenen som alltid er invitert. Når Dimitris er i rommet, er «Skymitris» aldri langt unna. 

Nedanfor kan du sjå video av Dimitris i studio på det splitter nye managementet Fishbowl Music Tank som sambueren Theopoula Arvanitidou driv: 

Dimitris har denne umiddelbare, naturlege musikaliteten. Gi han ein gitar, og han blir eit heilt band. Gi han ein mikrofon, og han forvandlar sjølv den tristaste bula til ein begoniablomstrande taverna. Han speler like gjerne saman med studentar som med dei største stjernene i Hellas, og han speler like gjerne for flyktningar på gata som for eit gallakleidd publikum i dei største konsertsalane. Nokre av dei beste musikkopplevingane har han hatt saman med dei som har ord på seg for å vere grekaranes største «fiendar»: tyrkarane. 

- Når vi har musikken, har vi ingen problem. Vi syng og speler og dansar i lag. 

POLITISK UKORREKT: - Musikk er ikkje noko ein kler på seg som eit image, seier Dimitris. 

Men i Hellas er folkemusikk politikk. Som i så mange andre land. 

- Staten vil ha ein etnisk musikk å pynte seg med. Dei plukkar ut det som passar, og overser resten, seier Dimitris. Han vender stadig tilbake til dette temaet, at musikken ikkje er noko ein kler på seg som eit image og heller ikkje ein farge på den politiske partiboka, men at den har kunstnarisk verdi i seg sjølv.  

Dette må forståast med bakgrunn i dei sterke kjenslene musikken set i sving hos dei fleste grekarar. Anten det er bryllaup, gravferd eller dåp - eller simpelthen middagstid på den lokale tavernaen - så er lydsporet gresk. Det kan vere rebetika eller seinare stilartar som sirtaki (du kjenner kanskje songen «Zorba»?), men også - når sant skal seiast - meir utvatna mjukpop-variantar.  

Eit av offera for klipp-og-lim-politikken er nettopp instrumentet til Dimitris. Gitaren har aldri fått fortent status som folkemusikkinstrument og har i alle år måtta spele andrefiolin for bouzouki-en. Men vinden er i ferd med å snu. Dei siste par åra har gitaren så smått blitt løfta inn i det gode selskapet og fram på scena. 

Det er ikkje ei overdriving å seie at Dimitris skal ha sin del av æra. I tretti år har han spelt og spelt og spelt - og kjefta. Å vere politisk ukorrekt kan med tida bli korrekt. 

LEVANDE FOLKEMUSIKK: Dimitris var med på å etablere Prinkípissa (gresk for prinsesse), ein liten pub der det er rebetika-konsertar kvar einaste dag. 

Fleire strengar å spele på

Dimitris kjem til Førde med soloprosjektet «Amerika», ei audiovisuell konsertoppleving. Gjennom musikk og video fortel han om ei tid då grekarane sjølva var på flukt, og om musikken som kom ut av situasjonen dei var i. 

- På lik linje med tango og blues voks rebetika fram i slumområda i Amerika på byrjinga av 1900-talet, blant diaspora-grekarane, fortel han. 

Men vi må endå litt lenger tilbake i historia for å finne sjela. Rebetika-musikken begynte å spire i folkedjupet rundt Egeerhavet på tampen av Det ottomanske riket, nesten som ein kjemisk reaksjon på kulturutvekslinga mellom aust og vest. Dei seiast at rebet-ane (dei som framførte musikken) kom frå lågare samfunnslag, dei var landstrykarar, fengselsfuglar og filleproletarar. Tekstane og melodiane var prega av lengsel, og dei blei framførte med rolige og hese stemmer. Songarane la versa sine lag på lag, og ein låt kunne vare i fleire timar. Tonane kom smygande ut frå hasjbuler og gjennom fengselsmurar. 

SJØFARTSNASJON: Den greske flåten er meir enn dobbelt så stor som den norske målt i dødvekttonn. 

Så kom den store folkevandringa til Amerika. Frå 1890 til 1930 emigrerte hundretusenar til det nye kontinentet. Der møtte dei afroamerikanske musikarar og lærte fingerspeling på gitar, og dei utvikla ein heilt eigen spelestil, gjerne kalla tsibiti eller gresk blues. Utover på 1940- og 1950-talet skaut masseproduksjonen av LP-ar fart. Diaspora-grekarane omfamna den nye teknologien, og innspelingane deira fann vegen tilbake til gamlelandet. Der blei denne musikalske «bastarden» uglesett av både nasjonalistar og religiøse grekarar, men i løpet av eit par blømingstider i siste halvdel av det tjuande hundreåret - og etter eit par runder i den politiske vaskemaskina får ein vel kanskje seie - blei musikken stoverein i  den greske staten. 

Lite visste tidlegare tiders fengselsfuglar og emigrantar om kva rolle dei skulle spele i gresk nasjonsbygging.

Historia repeterer seg sjølv

I dag er det Hellas som er naudhamn for folk på flukt. Talet på flyktningar gjekk kraftig ned i 2017, men bykste i vêret igjen i mars og april i år. Det merkast i eit land der økonomien er skakkøyrt, og trass i at mange grekarar viser imponerande vilje til å hjelpe, så murrar det. 

Dimitris tilhøyrer dei som vil at flyktningane skal føle seg velkomne. Eller for å seie det på ein annan måte: han har ikkje tenkt å slutte å vere politisk ukorrekt heilt enno. 

- Forfedrane mine kom vandrande frå Vesleasia (den gong gresk territorium) til det greske fastlandet, men dei var ikkje velkomne. Eg utstår ikkje tanken på at folk som er i ein liknande situasjon i dag, skal oppleve det same. 

PÅ KARTET: Frå 1890 til 1930 emigrerte fleire hundretusen grekarar til Amerika. I dag er Hellas naudhamn for menneske på flukt. 

Dimitris føler sterkt for Amerika-prosjektet. Han ønskjer at publikum skal bli med på reisa, også sjølv om dei ikkje forstår orda. Difor har han laga videoar som blir viste på storskjerm. Videoane er baserte på gamle brev og foto, men også nytt materiale. Dei begynner med at vi går opp landgangen. Så kjem turen over havet og ankomsten på Ellis Island. Nybygginga på det amerikanske kontinentet. Problema og rasismen. 

Det er eit statistisk faktum at mange greske nybyggarar kom på kant med lova, men ein seigliva myte at dei var så mykje verre enn alle andre. 

- I Amerika blei ikkje grekarane sett på som kvite europearar. Dei blei diskriminerte til liks med svarte, og det var for eksempel ikkje trygt for dei å reise sørover til Ku Klux Klan-land. 

 

VARM I T-SKJORTA: Dimitris har stor kunnskap og sterke kjensler for rebetika. 

Den hasjrøykande rebellen

Vi forsøker oss på ei oppsummering og seier: - Rebetika blir gjerne assosiert med kamp og protest, ikkje minst under militærjuntaen på 1960- og 1970-talet.

Dimitris formeleg veks framfor auga på oss. Musikkprofessoren trer fram. 

- Det stemmer at rebetika blei brukt som ein protest mot militærstyret, men sidan har den hasjrøykande rebellen blitt eit image, ei jakke som artistane puttar på seg. Ein kan ikkje bruke musikk til å definere kven ein er som person. Det er ikkje bra for dei som prøver på det, og det er i alle fall ikkje bra for musikken. Det er altfor overflatisk. Musikken går i djupna og skal hjelpe deg å hugse, ikkje gløyme, seier han, no varm i t-skjorta. 

 

TO ANSIKT: I neste augneblink sprekk ansiktet opp i eit smil. 

Dimitris har to ansikt: eitt når han går i kampen for musikken, og eitt når han kan vippe den tunge bagasjen av skuldrene og berre vere seg sjølv.

Dimitris voks opp i eit arbeidarklassestrøk. Faren jobba i stålindustrien, og mora var heimeverande. Dei håpte at sonen ville bruke det skarpe hovudet på å studerer jus eller medisin, og dei såg seg aldri i stand til å kjøpe gitar til han. Dimitris lærte seg å spele på lånte instrument. 

- Eg kjøpte gitar på første løna, så snart eg fekk meg jobb!

Dei siste ti åra har livet tatt fleire vendingar. Han har følgt begge foreldra i grava etter lang tids sjukdom og daglege sjukehusbesøk. Han er blitt skilt. Og han har gått solo. Men undervise gjer han framleis. Å undervise er like naudsynt som å ete, det kan han ikkje slutte med. Vi blir med han på University of Macedonia der studentane er i ferd med å legge siste hand på eksamensverket sitt. 

MUSIKKPROFESSOR: - Dimitris er annleis enn andre lærarar, seier studentane. 

Før timen blir Dimitris ståande og henge med studentane utanfor klasserommet. Det er latter og venskapelege klaps på ryggen. Sigarettrøyk. 

- Dimitris er annleis enn andre lærarar. Han har bakgrunn som musikar, ikkje akademikar. Han er ein normal fyr, ein av oss, seier Lakovos Moysiadis. 

- Men eg skal innrømme at eg er redd for å spele feil. Eg vil at han skal vere fornøgd, held Lakovos fram. Og så ler han, kanskje av seg sjølv. 

Greske musikarar har ein tung bagasje å bere på. Men innimellom slepp dei børa i golvet så det skrallar mellom veggane. 

REPRISE: Når Dimitris kjem til Førdefestivalen i juli, er det andre gong han besøker Førde. Han var her i 2012 med samarbeidsprosjektet Apsilies. Dimitris gløymer aldri innflyginga i eit lite Widerøe-fly som droppa ned mellom fjella. "Har eg kome rett?", spurde han seg sjølv i det stille. Det hadde han. Heldige er vi som hugsar konserten.  

Tekst, foto og video: BlackStarJournal

 
Forrige
Forrige

Reis med Feriespesialisten til Førdefestivalen

Neste
Neste

BOB ny hovudsponsor for Førdefestivalen